Jeg har noe viktig på hjertet -betraktninger en søndagskveld

Livet har sine «ups and downs», og det siste året har gitt meg mange motbakker. Bl.a har jeg opplevd dødsfall og alvorlig sykdom tett på meg – og på «alle kanter». Rått, brutalt og hudløst. Det gjør noe med meg.

Jeg har sørget. Jeg har grått. Jeg har følt på meningsløshet, utilstrekkelighet og slitenhet. Mine nære har blitt ristet hardt og uten nåde, og derved også jeg. Når man rystes til grunnvollene, faller ikke ting ned på samme sted som før. Dette betyr for meg, at veien blir tydeligere. Roller og oppgaver som tidligere syntes vesentlig har kommet mer i bakgrunnen, mens det som alltid har vært viktig presser seg mer på enn før. Vi har alle begrenset tid her på jorden. Jeg vil være meg mens jeg er her. Den meg som jeg selv definerer.

De siste dagene har vi, på sosiale medier, blitt minnet på den nylig avdøde Per Fugellis kloke betraktninger om å leve som «medfødt feilvare». Og i dag morges tok jeg meg tid til å se et seks år gammelt klipp fra NRK: en samtale mellom Per Fugelli og Jon Schau. Det ga meg ro i sjelen, og jeg fikk behov for å dele noen tanker.

Jon Schau ble erklært død to ganger i 2004. I intervjuet forteller han om hvordan han opplevde å dø. Han sier han fikk valget mellom å gå videre, eller komme tilbake til livet. Han valgte å komme tilbake for å fortelle om det han hadde opplevd. Det ble en ærlig beretning, bl.a. med budskap om at vi kan slutte å streve sånn om å være gode nok. For det er vi alle sammen. Uansett.

Jeg har alltid følt at jeg har noe viktig på hjertet. Men som oftest har jeg holdt meg tilbake. Gamle mønstre av lav selvfølelse slår inn som normalen, selv om dette er sannheter som for lengst har gått ut på dato. Også kan jeg føle meg så sliten av alle som roper. Jeg orker ikke delta i kampen om ordet. Jeg tenker at mye av det som fremstår som godt, også kan bli en konkurranse. Om å bli den beste til å hjelpe andre. Om å nå lengst, gjøre suksess, bli kjent. Og det butter skikkelig mot verdiene mine. Eller er det selvfølelsen? Jeg vet ikke helt… Men nå tenker jeg at jeg bare skal legge lista skikkelig lavt, slik at jeg bare kan spasere over. Som meg. Det holder. Så deler jeg noen tanker med de som har nytte av å lese dem, og kanskje lar seg inspirere til egne tanker, handlinger og sannheter. Dette er min sannhet. Hverken mer eller mindre.

Jon Schaus opplevelser av inngangen til den andre siden var en påminnelse til meg selv om alt jeg tror på, og står for i spørmålet om mennesket, verdier – og selve livet. Jeg tror ikke livet er en konkurranse. Jeg tror vi bare skal fokusere på å være oss selv på godt og vondt. Vi kommer fra samme sted, og reiser til samme sted. I mellomtiden handler det om å være gode medmennesker og være oss selv mest mulig. Bare da bidrar vi til det fullkomne. Vi trenger å leve livet. Ikke overleve. For vi skal alle dø.

Men foreløpig er jeg her. Heldigvis. Derfor føler jeg veldig sterkt for å si – av hele mitt hjerte: Vi er alle sammen like mye verdt!! Vi er hver vår unike brikke i det store puslespillet. Vi har våre særpregede røster i det store menneskekoret. Hver vår farge i regnbuen. Jeg tror vi har et ansvar for leve livet som oss selv rett og slett. Og stole på at det er bra nok. Som Per Fugelli sa: «Bli ditt eget eventyr». Eller om du foretrekker et av mine favorittsitat av Oscars Wilde:

«Be yourself; everyone else is already taken».

Om du vil se klippet som forløste alt dette i meg, kan jeg varmt anbefale en snau time med tekoppen og denne linken:

https://tv.nrk.no/serie/to-menn-i-doedssonen/MDSP13090111/21-04-2011

Vil du lese flere blogginnlegg, er du velkommen inn her:

 Hanne Paulsrud – veien til god selvfølelse