Forrige blogg var personlig. Hvorfor kunne jeg ikke bare latt være å fortelle, nå som alt går så fint?
Blant annet fordi jeg ønsker å spre håp, og vise at vi kan oppleve vekst og styrke når vi tør å slippe til lyset i våre personlige sprekker. For alle har dem. Jeg mener IKKE at alle skal offentliggjøre sine mørkeste rom, men når noen gjør det, og viser at det går bra, har jeg tro på at det kan hjelpe flere.
Alle har vi en historie som gjør noe med oss. Selv om vi ikke har opplevd åpenbart dramatiske ting, har de fleste opplevd en form for krenkelse – eller noe annet vanskelig. Vi er utstyrt med forskjellig grad av sårbarhet, og for noen kan det være nok å høre at «du er dum» på skolen. Det kan få tankene til å surre videre et helt liv…. Tankene skaper følelser, og disse utløses på nytt og på nytt når du kommer i situasjoner som minner om den opprinnelige hendelsen. Derfor kan det skje at du får helt «hetta» når du skal holde en presentasjon på jobben, selv om stoffet og kunnskapen sitter som spikret. Den lynraske stemmen i hodet som minner deg på at du egentlig er «dum», kan sette i gang et regime som lammer og setter deg ut av spill.
Når vi tar mot til oss, og viser at vi ikke er perfekte, slipper vi lyset til i krokene. Da kan vi få øye på verktøyet som tar oss ut av mørket. Det er i alle fall min erfaring. Tankemønstrene er laget av deg, og DU har verktøyet til å lage nye. Med vilje til forandring, mot til å be om hjelp og masse arbeidsinnsats går det meste.
Mange ser på meg som vellykket, og i noen sammenhenger har jeg fått servert utsagn som «det er lett for deg å si, du som er så utadvendt, så trygg» etc. De som så meg på barneskolen vet at det ikke alltid har vært sånn….. Og jeg har fortsatt mange situasjoner hvor jeg ikke føler meg helt på høyden. Men jeg jobber. Jobber og jobber med de gamle tankemønstrene mine. Og herlighet, så mange overbevisninger og programmeringer jeg har måttet bytte ut fordi de hadde gått ut på dato. Og jeg får øye på stadig flere. Når jeg øver på nye mønstre får jeg det bedre, og det tror jeg gjør meg til et bedre medmenneske. Et medmenneske som har mer å bidra med til verden. For vi er jo ikke her alene. Heldigvis.
There is a crack in everything; that’s where the light gets in
Leonard Cohen “Anthem”
Flere blogginnlegg på: hannepaulsrud.com